Mine tanker om mor, Svanhild

Det er ikke så enkelt å vite hva man skal fortelle om sin mor, men en ting hun ergret seg mye over var navnet Svanhild.
"Jeg er oppkalt etter en båt som lå til kai der de bodde i nord-Norge", sa hun, indignert.
Det var ikke så mye hun ergret seg over ellers i livet. Hun var velsignet med å ta livet med stoisk ro og kunne se det positive i de fleste av livets faser.

I sin ungdom gikk også hun inn i morfars trykkeribedrift. Hun var litt stolt av å være bokbinder og at hun hadde lært et håndverk. Men var en typisk kvinne av sin tid, så da hun giftet seg og senere ble mor for Randi ble hun hjemmeværende.
Husmor tror jeg hun så på som en hederstittel. Hun var ei god husmor i sine små dukkehjem først i Nonnegata og senere i familiegården i Kirkegaten 4. Vi levde vel et tradisjonelt liv på den tiden, men mor og jeg fikk luftet oss allerede i 1948 med å kunne reise på feriebesøk til Oslo, Larvik og Oppegård. Det skulle bli flere turer sørover. I 1950 syklet mor og far med meg i baksetet på tandem til Oslo. Randi tok toget. Vi forlot toget på Hjerkinn og syklet sørover og overnattet på gårder. Turen tok 3 dager.
I 1953 syklet vi fra Trondheim mot Røros og sørover til Tynset før vi vendte nesen tilbake til Trondheim.
Året etter kom mange forandringer.
Mor skulle følge morfar til legen og noe akutt må ha oppstått med hjertet hans for han døde brått og uventet.
I oktober ble far operert for magesår og døde nokså uventet for oss alle. Mor ble enke i en alder av 46 år. Ikke mange måneder senere døde mormor og like etter døde hennes svigerfar (min farfar). Mange trygge holdepunkter ble borte på kort tid. Mor måtte ut i arbeidslivet, det var få offentlige ordninger for etterlatte den gangen og jeg ble nøkkelbarn.

Det hyggeligste barnesommerminnet jeg har er fra sommeren 1955. Mor og jeg dro på Oslotur. Vi ble tatt godt hånd om av tante Angela og alle hennes. Vi tilbrakte også feriedager i Son på en venninde av tante Angelas hytte. Jeg husker mest godværet og at søstrene skulle bade, men ingen av dem var svømmedyktige. Onkel Eyvind ordnet med en gummiring og et tau og dyppet damene i vannet. Jeg var heller ikke særlig svømmedyktig så det ble innkjøpt et oppblåsbart dyr som var til god hjelp, men noen storsvømmer har jeg aldri blitt. På hjemreisen fra Son ble det dramatikk, vi ble påkjørt bakfra. Jeg husker det bare som kaos. Det var vel bare Else som ble skadet. Jeg var mest bekymret for det oppblåsbare svømmedyret.

Som den unge enke mor var, var hun stadig på utkikk etter en ny mann. Hun var heldig som tilslutt traff Marius, enkemann, med god stilling som fullmektig på NSB Marienborg.

Det ble orden på økonomien, Marius tok sertifikat i godt voksen alder og ble bileier. De to fikk flere gode år sammen, men sykdom rammet på nytt. Mor som var full av omsorg slet seg ut med å ta seg av Marius. Da han døde ble hun selv rammet av sykdom. Hun slet i mange år med revmatisme, dårlig syn og alderdommsplager.

Hun var en populær mormor for mine gutter. Ingen bakte så gode brød som henne. Hun var også en kløpper til å bake julekaker. Hun bakte alltid nok både til seg selv, Randi og meg. Det var jo behagelig, men det har resultert i at jeg må kjøpe julekaker.
Jeg kan rett og slett ikke bake fattigmann og hva de ellers heter.
John Erik var veldig glad i sin svigermor. De hadde et godt og nært forhold hele livet. 

--
May Øien

tel.93441654

maygunvoroien@gmail.com