Jeg fikk lyst til å dele noen tanker om, søstrene Berg-Nilsen. 4 så forskjellige kvinner fra 1900 tallets Norge, og for en forandring de levde igjennom.
De var, fra mitt ståsted noen sammensveiste damer. De hadde en glad latter og var det noe på gang, hemmeligheter kanskje, var de raske til å lukke igjen kjøkkendøra i Kirkegt. 4.
. De diskuterte ivrig bak lukkede dører, mens "kallan" ble overlatt til kaffekoppen på stua. De hadde stor respekt for tante Angela, hennes ord
var viktig. Hun visste alt, enten det dreide seg om skikk og bruk eller nyheter om kongehuset. Tante Angela må ha vært et utrolig gjestfritt menneske. Hun tok imot oss alle med stort hjerte. Det kunne ikke ha vært enkelt å ta imot alle disse barne fra Trondheim, for vi kom jo til henne alle etterhvert som vi ble gamle nok.
Jeg var der jo flere ganger, og i følge dagboken min ble hun nok litt irritert på meg for jeg var treg med å komme meg opp på morgenen. Men jeg fikk
jo frihet etterhvert med å kunne gå opp på St.Hanshaugen og fikk også lov å være med Else på, for meg ,spennende turer.Ifølge dagboken var Mie og jeg på slottet i 1957 for å skrive i gratulasjonsprotokollen som var lagt ut i forbindelse med kong Håkons 85 års dag. Stor opplevelse for ei jente fra
provinsen.Mie, Svein og jeg var også på Folkemuseet og på Oskarshall slott før vi tok "Skarpsnoferja" over Frognerkilen ifølge dagboka.
Jeg ser også av dagboka at jeg fikk servert Martini sammen de voksne på søndagskvelden.
Det var sikkert stort og jeg følte meg nok "voksen". Til tante Angelas store forskrekkelse hadde jeg etter et opphold hos onkel Einar og tante Katrine på Kolbotn, fått lov å dra på sykkeltur med kusine Karin. Tenk vi syklet til Drammen.
Vi skulle jo besøke onkel Ansgar og tante Kalla. Jeg husker ikke helt, men vi ble nok kjørt tilbake i bil.
Tante Judit var den glade. Hun smilte , lo og trallet. For henne var jeg bare "Gullet". Hun hadde jo mange barn selv, men hadde også plass for meg.
Det var artig å komme til Kongensgt. Alltid liv å røre der. Hva hadde han Lars funnet på idag da tro? For noe var det alltid, til Judits fortvilelse, men som jeg mener å huske, ble det meste taklet med en latter.
.I Kongensgt. herja vi fælt i ganger og trapper og var mestere i å hoppe i senger. Det var jo et "stort hus" i Kongensgt. og det første mor
gjorde da hun kom dit var å vaske kopper.Idag skjønner jeg godt at tante Judit syntes det var deilig å få hjelp til koppvasken etter så mange. Etter at far døde ble mor og jeg ofte invitert på søndagsmiddag i Kongensgata. Deilig kjøttpudding med hermetiske fersken til dessert.Det var så hyggelig å være mange tilbords. Det var nok litt stusselig å bare være oss to i Kirkegata.
Tante Aud var den unge tanta. Hun var så lett å snakke med og hun holdt samme tonen som meg. Bjørn og jeg er jo jevnaldrende og var mye
sammen i barneåra. Et minne som sitter fast, Rolf Petters dåp. Da bodde de i hytta på Jonsvannet. Jeg husker vi ble rodd over vannet, det må
ha vært på vei fra Moholt kirke. Senere fikk de moderne leilighet i Stiklestadveien med både vannklosett og dusj. Tenk det, det hadde ingen
av oss andre i Trondheim. Vi måtte nøye oss med utedo og Østre Folkebad. Det ble stas å besøke tante Aud, særlig da Elisabeth kom.
Da var det spennende med ny jentebaby i familien. Da Astrid ble født, var jeg blitt "stor", dessuten hadde Randi fått tvillingene og Trond Einar,
så da var vel "stasen" med babyer over. Det kom jo nok en guttepjokk inn i familien med Eigil. Han var et unikum i å huske bilmerker.
Søstrene Berg-Nilsen levde sine liv i 1900 tallet. De opplevde 2 verdenskriger, nedgangstider, og en rivende utvikling på godt og ondt.
De tok livet som det kom, for det meste med smil og latter. De tok utfordringene og "sto han av".
Det er godt å tenke på at de etterhvert fikk det moderne og lettvint og at økonomien ble bra etterhvert.
Minnene om mor og tantene er gode minner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar