Hun traff Eyvind Taraldsen da han studerte til elektro ingeniør ved Norges Tekniske Høyskole De giftet seg:
Bosatte seg i Frydenlunds gate 19 og fikk to barn, Svein og Else.
Fra Bjørn:
Frydenlundsgate 19
En ting er sikkert med familien Berg-Nilsen, her er det mange som kan å uttrykke seg skriftlig. May sitt flotte innlegg om søstrene Berg-Nilsen fikk meg til å minnes tante Angela og Frydenlunds gt.19.
Året er 1961. Jeg har blitt opptatt som elev ved Luftforsvarets Sambands og Radarskole på Lutvatn. Da var det godt å ha et familiepunkt midt i Oslo Sentrum. Det var mange ting jeg kunne ha skrevet om, men her er to spesielle fra tiden 1961, og et fra 1991.
Å bo i Frydenlunds gate 19 forpliktet når det gjaldt valg av ølmerke som skulle drikkes. Tante Angela serverte kun øl fra Frydenlunds Bryggeri. Der var det hverken Schous eller Ringnes. Hun fortalte meg også historien om de forskjellige bryggeriene og hvordan dette "speilet" de sosiale forskjellene i Oslo.
For meg som var oppvokst på Lamon var det ikke vanskelig å forstå, for å komme hjem med en flaske E.C.Dahl på ""tomta" til Aktiebryggeriet ble ikke nådig tatt opp. Da ble du stemplet "femtekolonist".
1961 var fjernsynets absolutte barndom, og jeg hadde aldri sett fjernsyn på annen måte enn ved å stå utenfor et butikkvindu i en radio og TV butikk for å få med meg, spesielt de viktigste, idrettsbegivenheter. Men i hjemmet til tante Angela var det nettopp kjøpt inn fjernsynsapparat og jeg ble invitert til lørdagsselskap med god mat og drikke sammed med resten av familien og sikkert også noen andre kjente for å se på trønderen Gunnar Haarbergs program. "Kvitt eller Dobbelt.". En opplevelse jeg aldri glemmer.Og mitt viktigste poeng er at tanta Angelas gjestfrihet var enestående. Men det var noe alle søstrene, og jeg hadde jo også erfaring med onkel Anagar og hans familie i Drammen, var fantastisk med. Tante Svanhild og hennes alltid rolige og omtenksomme måte å være på. Tante Judith og hennes alltid gode humør og overblikk over at alle hadde det bra når vi var på besøk.
Jeg hopper til 1991. Ann Kristin, vår datter, har fått ny kjæreste, Jo Wang. Musiker og platestudioeier i Frydenlund Studio.
Han ville gjerne vise meg studioet han hadde etablert sammen med fire kompiser. Som fremtidig svigerfar ville jeg gjerne det. Inn i bilen og Jo kjørte i retning av St.Hanshaugen, jeg hadde aldri spurt hvorfor det het, Frydenlund Studio. Men forklaringen kom da Jo parkerte utenfor, akkurat, Frydenlunds gate 19. De hadde studioet sitt i kjelleren der tanta Angela hadde bodd
Jo, ble vår svigersønn og studioet eksisterer den dag i dag, men har flyttet til Skippergata, midt i sentrum......... se linker under:
http://home.online.no/~jowang/curiculum_vitae/
http://www.frydenlundstudio.com/
http://www.panpot.no/
Fra Eva:
Tante Angela og Frydenlunds gt.19
Fra Astrid:Året er 1961. Jeg har blitt opptatt som elev ved Luftforsvarets Sambands og Radarskole på Lutvatn. Da var det godt å ha et familiepunkt midt i Oslo Sentrum. Det var mange ting jeg kunne ha skrevet om, men her er to spesielle fra tiden 1961, og et fra 1991.
Å bo i Frydenlunds gate 19 forpliktet når det gjaldt valg av ølmerke som skulle drikkes. Tante Angela serverte kun øl fra Frydenlunds Bryggeri. Der var det hverken Schous eller Ringnes. Hun fortalte meg også historien om de forskjellige bryggeriene og hvordan dette "speilet" de sosiale forskjellene i Oslo.
For meg som var oppvokst på Lamon var det ikke vanskelig å forstå, for å komme hjem med en flaske E.C.Dahl på ""tomta" til Aktiebryggeriet ble ikke nådig tatt opp. Da ble du stemplet "femtekolonist".
1961 var fjernsynets absolutte barndom, og jeg hadde aldri sett fjernsyn på annen måte enn ved å stå utenfor et butikkvindu i en radio og TV butikk for å få med meg, spesielt de viktigste, idrettsbegivenheter. Men i hjemmet til tante Angela var det nettopp kjøpt inn fjernsynsapparat og jeg ble invitert til lørdagsselskap med god mat og drikke sammed med resten av familien og sikkert også noen andre kjente for å se på trønderen Gunnar Haarbergs program. "Kvitt eller Dobbelt.". En opplevelse jeg aldri glemmer.Og mitt viktigste poeng er at tanta Angelas gjestfrihet var enestående. Men det var noe alle søstrene, og jeg hadde jo også erfaring med onkel Anagar og hans familie i Drammen, var fantastisk med. Tante Svanhild og hennes alltid rolige og omtenksomme måte å være på. Tante Judith og hennes alltid gode humør og overblikk over at alle hadde det bra når vi var på besøk.
Jeg hopper til 1991. Ann Kristin, vår datter, har fått ny kjæreste, Jo Wang. Musiker og platestudioeier i Frydenlund Studio.
Han ville gjerne vise meg studioet han hadde etablert sammen med fire kompiser. Som fremtidig svigerfar ville jeg gjerne det. Inn i bilen og Jo kjørte i retning av St.Hanshaugen, jeg hadde aldri spurt hvorfor det het, Frydenlund Studio. Men forklaringen kom da Jo parkerte utenfor, akkurat, Frydenlunds gate 19. De hadde studioet sitt i kjelleren der tanta Angela hadde bodd
Jo, ble vår svigersønn og studioet eksisterer den dag i dag, men har flyttet til Skippergata, midt i sentrum......... se linker under:
http://home.online.no/~jowang/curiculum_vitae/
http://www.frydenlundstudio.com/
http://www.panpot.no/
Fra Eva:
Tante Angela og Frydenlunds gt.19
Når jeg leser alle innleggene på bloggen, er det ikke tvil om at tante Angela og Frydenlundsgate 19 har betydd mye for mange. Hun tok med stor gjestfrihet imot alle slektningene fra nord som kom til hovedstaden. Else forteller om livlige familieselskaper med Angelas ærverdige onkler og tanter fra Narvik rundt bordet – det hendte også at kjekke, unge tremenninger var med og skapte litt spenning i lille eventyrlystne Elses hverdag.
Da vi kom flyttende fra Trondheim i 1938, var tante Angela den første vi møtte, sammen med faren vår, som hadde bodd i Oslo en tid før familien kunne komme etter. Jeg er ganske sikker på at hun hadde hjulpet broren sin, med å finne et egnet sted å bo for den store familien, hvor barn nr. 4 var i anmarsj. Og hvem andre kunne ha sørget for melkeflaskene, kneippbrødet, brunosten og saltpølsa som jeg husker sto på benken på kjøkkenet den morgenen vi kom flyttende til vår nye tilværelse på Oppegård.
Tante Angela, onkel Eivind, Svein og særlig Else ble kjente holdepunkt i vårt nye liv. Vi hadde forlatt en stor familie både på mors- og farssiden i Trondheim, da var det godt å ha noen slektninger her. Det gjorde inntrykk på både oss og omgivelsene når den lille familien fra Frydenlundsgate kom på søndagstur i den sorte T-Forden – ikke mange på Oppegård hadde egen bil før og under krigen.
Andre gode minner er besøk av tante Angela og Else når det var månedslov på skolen, da hadde skolene fri på en mandag. Ofte hadde tante Angela med en stor pose wienerbrød og boller, som var sjelden kost for alle. Vi 4 jentene så på Else som en liten prinsesse – som det var morsomt å leke med enten det var vinter eller sommer.
Vi var ikke så ofte i Frydenlundsgate 19 som barn – i hvert fall ikke alle på en gang, men gjerne en av gangen med mamma på bytur. Det var ikke fordi vi ikke var invitert, men heller fordi det ikke var så enkelt å reise med 4 barn til byen på den tiden. Jeg husker spesielt en gang vi var bedt til juleselskap, men det kom ikke på tale å reise, foreldrene takket nei til vår store skuffelse.
Men tante Angela visste råd – vi var ikke gamle før vi ble invitert til å komme alene. Jeg husker godt at jeg overnattet flere ganger. Det var alltid stor stas å komme dit – en stor, fin leilighet i 4. etasje med veranda hvor vi kunne spise frokost og se ned på gaten. Alltid god mat. Formiddagstur til St. Hanshaugen sammen med Else – og det største: Sagene Ring, trikken som vi fikk lov til å reise hele runden med. Det kostet 10 øre, tror jeg. Jeg husker lite av Svein, bare at han snakket om så mye som jeg ikke hadde greie på, ofte om båter – og hvor store tankskipene ville komme til å bli i fremtiden.
Tante Angela og onkel Eivind ville også gjerne bli kjent med forloveder og ektefeller til de unge niesene og nevøene. Da Karsten kom inn i bildet, ville et sammentreff at onkel Eivind kjente til Karsten fra før – han hadde vært sensor under hans svenneprøve for elektrikere – diplomet med hans underskrift har vi ennå. Karsten, som hadde vært elektriker og var nyutdannet elektroingeniør, hadde mye å snakke med onkel Eivind om. Tante Angela sørget også for å invitere Terje og Else-Irene sammen med oss – å kjenne slekta var viktig.
Vår gode, varme kontakt med tante Angela varte så lenge hun levde.
Else ca 19 år og fotomodell.
Jeg legger til noe om tante Angela... jo hun bodde i 4° etasje, ikke rart at hun var redd for at vi barn skulle falle ned fra balkongen...
Som minne av tante Angela, har jeg fått noen mokkaskjeer i sölv, som hun ga meg. Det er jeg veldig stolt over.
Fra Else:
Erindringer fra min fantastiske familie i nord!
Aller først vil jeg si at jeg er så glad for at min fetter Bjørn, i samråd med kusinene fra Kolbotn/Oppegård, endelig har fått fastsatt en dato for et slektstreff.
Dette er noe vi her sørpå har snakket om i flere år nå, og så endelig skal det skje. 14 oktober på Kampen Bistro.
Takk Bjørn for ditt initiativ!
Jeg har forstått det slik at man gjerne vil vi skal skrive noe av det vi husker fra vår barndom/ungdom. Da må jeg først av alt få si at jeg ser på min familie i Trondheim, mine snille besteforeldre og utrolige tanter, som noe av det mest betydningsfulle i mitt liv. Som datter av Angela, den eldste i søskenflokken, er jeg oppvokst i Oslo. Min mor flyttet med far dit etter at hun forførte ham i Trondheim på Nordre gate. Da gikk han på skole der oppe, og hun var fast bestemt på at det måtte bli dem.
Hun og venninnen gikk foran far og hans venn,da damene slapp ned sine lommetørklær på fortauet i håp om at disse utvalgte skulle plukke dem opp. Det var slik man måtte gjøre det på den tiden....og det funket.
Men jeg har hørt de hadde "radige legga", eller noe sånt i tillegg!
Helt fra jeg var 3 år gammel reiste jeg ofte med mor og far til Trondheim på sommerferie. Vi bilte oppover i fars gamle Henry Ford bil,- og jeg har så utrolig mange skjønne minner fra feriene der oppe. Jeg syntes ingen i verden hadde så skjønn familie som vår. Mormor og morfar, 3 utrolige, ubeskrivelige tanter - og en haug med fettere og kusiner, som alle hadde utrolig mye å gi til familien fra hovedstaden.
Det var stas å komme derfra til Trondheim den gangen, og vi ble virkelig gjort krus på hos alle slektningene. Jeg husker fra et besøk hos mormor og morfar, da jeg neppe var mere enn 3 år, og de bodde på Baldersheim. Mormor hadde en skjønn katt, og den hadde fått så mange kattunger. Mormor elsket katter - og jeg ser henne for meg da hun om morgenen kom opp på vårt soverom med en hale kattunger etter seg. De hoppet fra trinn til trinn, etter henne, som kom med kaffe på sengen. Hun var så snill, god, blid og lun.
Da jeg ble litt eldre husker jeg så tydelig en gang hun sa til meg:
"Husk det Elsemor, at de kvinnene som ikke er glad i katter, er ikke snille mot mennene sine heller".
Det må ha gjort inntrykk på meg, for jeg hører stemmen hennes enda. Jeg ble fortalt at da jeg var liten dro jeg alltid de små kattene i halen, og da jeg var der rømte de og forsvant, helt til jeg hadde reist.
Men tenk, en stor hage, hageplanter og mange kattunger.
Det ble aldri glemt.
Vår morfar ble mye syk, og de måtte flytte til en liten leilighet på Strinda, nær Rønningsbakken. Henrik Angells gate. De leiet på kvisten hos en "skummel gubbe, med svart dress og stor svart hatt" som bodde i første.
Han tålte ikke unger, og vi var livredde hvis vi nødvendigvis måtte på w.c. som lå i kjelleren. Da måtte vi gå forbi døren hans.
Mormor husker jeg som lun, mild og god - med kjøkkenforkle med lommer. Oppe i dem hadde hun alltid en sukkertøypose, et kremmerhus med silkeputer eller honningdrops. Hun var veldig plaget av sin dårlige hofte, og jeg kan aldri huske jeg så henne ute der oppe med alle trappene fra kvisten.
Hun spiste Globoid, laget mat, vi vasket opp sammen, og hun forklarte meg at kopptue betød oppvaskklut, og tefat var skål. Etter hvert lærte jeg meg ganske bra trøndersk.
Morfar var en helt annen type. Han var liksom litt "streng" syntes vi unge da, og la veldig vekt på pene manerer. Han gikk ikke, men spaserte, til byen med frakk, stokk med sølvskaft, og hatt. Meget elegant. Men jeg husker han alltid tygget på kruspersille, - noe som liksom ikke helt passet med stilen og antrekket - men som han sa var veldig viktig for helsen.
Så han formante meg å spise kruspersielle hver eneste dag.
Morfar tok meg ofte med til byen. Da satt vi på en benk sammen og betraktet damene som gikk forbi. Jeg fikk høre hva jeg måtte merke meg, hva som ville få stor betydning for meg i fremtiden om jeg hørte på hva han sa.
Men han sa noe rart, som jeg fremdeles husker som det var i går - nemlig:
"Jeg liker best lyse damer jeg, -de er lyse, snille og gode i sjelen, mens de mørke - de er ikke slik".
Så skrøt han av sine døtre som alle var lyse og gode.
(Jeg husker jeg lurte på hvor grensen for lyshet gikk, - men kanskje den samtalen er grunnen til at jeg hele livet bleket håret, da det etter 20-årene begynte å mørkne). Jeg tenkte på min kjære tante Svanhild, Gullet og Randi som alle hadde gullhår - de var vel veldig gode i sjelen tenkte jeg. Men egentlig forsto jeg det godt da. Morfar var jo en "bladmann", noe kusine Eva har skrevet om før. Selv har jeg skrevet dagbøker fra jeg var 10-12 år, og det var visst det som gledet min morfar aller mest. Han var så glad når han så meg skrivende i alle stillinger, på gulvet, i stoler og sofaer - jeg hadde dagboken med meg over alt.(Tenk hvor stolt han hadde vært av alle etterkommerene sine som har denne evnen mange ganger sterkere enn meg. Jeg forsto straks det da jeg begynte å få lange, utrolige brev/mailer fra min lille kusine Astrid i Frankrike. Jeg forsto jeg hadde møtt min overmann - og så har også Elisabeth fostret 2 døtre med helt fantastiske evner i den retningen). Som ung ble min jevnaldrene kusine, Mildrid til tante Judith, min aller beste venninne. Vi skrev til hverandre minst 2 ganger pr. uke - lange brev på 6-8 håndskrevne sider. Ikke noen PC den gangen. Ikke skrive- maskin til hjemmebruk heller. Vi hang sammen som erteris, og tilbrakte en måned i Oslo og en i Trondheim sammen hver sommer. Oppe hos mormor og morfar krydde det med kjekke gutter i veien - og jeg har utrolige minner fra disse årene. Jeg syntes tantene mine var noe helt spesielt. Tante Svanhild var lik mormor, hun var så rolig og snill, og strikket fantastiske ting til oss alle. Hun og familien var ofte i Oslo, og jeg ble også nært knyttet til Gullet som var med nedover en god del. Og jeg var i Kirkegaten hos dem - også der kjente Mie og jeg så mange kjekke gutter. May var litt for ung til å få være med oss da. Randi var mye eldre enn oss, så hun forsvant med sin store kjærlighet tidlig. Men May (Gullet) har jeg også nær kontakt med fremdeles. Så var det tante Judith da - hun var liksom så spennende. Jålete, og hadde sminkekommode på soverommet, med en skuff full av løst pudder iblandet øyensverte fra Arcansil (påføres med kost med spytt på). Tante Judith var sjarmerende "rotete", og hadde masse humoristisk sans. Hun lo veldig godt av seg selv.Hadde så vanskelig for å holde seg alvorlig når hun følte hun måtte gjøre seg litt streng for å holde kustus på meg og Mie. Husk hun hadde en storesøster i Oslo som fulgte nøye med. Ble det for ille ble mor budsendt fra Oslo av tante Judith`s mann, - de syntes vi var litt for "ville" iblant.Og så ble plutselig denne ungdommelige tanten gravid midt oppe i 40-årene. Veldig sent den gang. Jeg husker mor sa hun så så godt ut, hadde lagt på seg og var så flott. Ja, det skyltes overgansalderen det mente tante, - men den overgansalderen ble til Eigil noen måneder etter. Og takk for det! Tante Judith gikk nedover gaten med meg og Mie i tenårene, og guttene plystret etter henne da de så oss bakfra - mens de bare måpte da hun snudde seg! Det husker jeg godt - vi svinset ned Kongensgate. Så var det mormors lille atpåklatt på en måte - tante Aud. Hun var bare utrolig varm, veldig ung til sinns og forferdelig romantisk som meg selv, og vi ble mere venninner enn tante. Vi kunne betro hverandre alt, - og når hun var oppgitt over sine eldre søsken som hun syntes var alt for "voksne" og av og til kritiske til lillesøster - da skrev hun til meg i sin frustrasjon. Både Mie (Mildrid) og jeg fikk et meget spesielt forhold til tante Aud, - og på mange områder hadde vi like opplevelser i livet. Mormor var utrolig romantisk hun også, noe som vel kom frem ved valg av navn på barna. Ikke mange i Norge som het akkurat det da - men hun hadde lest masse romaner. Men da tante Aud ble født skulle mor bestemme navn. Mor sa til meg at hun ville ha et kort, greit navn, slik at man slapp unna dumme kjelenavn og sånn. Så tante Aud og jeg syntes vi hadde vært uheldige, vi skulle mye heller hatt noen spennende navn. Idag er det morsomt å vite at Astrid, i Frankrike bor i et fylke med samme navn som hennes mor. Siden jeg vokste opp i Oslo fikk vi stadig besøk fra Trondheim og Narvik. Morfar hadde jo brødre der oppe i Nord, og det var naturlig at alle som kom sørover kom til oss på besøk. Og mor elsket å lage middager og kose seg med alle. Hun holdt god kontakt med en god del kusiner på helgelandskysten, - og det er ikke få timer jeg har stått i kø på postkontoret før jul, da hun sendte pakker både hit og dit. Her nede på Østlandet hadde jo også mormor og morfars to sønner slått seg ned. Er det noen av de unge gutte-etterkommerene i slekten som lurer på hvor de har "sjarmen", lettheten, den lunelatteren, og ikke minst sansen for vakre damer fra, - ja så titt på Ansgar og Einar. De reiste og koset seg, og var så guttaktige til langt oppe i årene. Vi her nede har selvfølgelig hatt fin kontakt med onkler, og kusiner/fettere i hele barndomstiden. Dessverre har det blitt for lite av det i "voksen" alder. Men vi kjenner vel alle til dette med at tiden flyr fra oss i hverdagen. Jeg var mye i Larvik og Drammen også som barn/ung. Ikke langt å kjøre dit for oss som hadde bil, og kusine Tordis var jo også jevnaldrende med meg. Til Oppegård dro mor og jeg ofte på dagstur. Det var alltid fantastisk å møte så mange kusiner samtidig, spise masse fersk suppe, og i det hele tatt kose oss sammen med dem. Men de var en stor familie, som til slutt fikk sin etterlengtede sønn - Steinar. Siden de var så mange, så ble vi dessverre litt spredd etter hvert. For til de som ikke kjenner den delen av familien, så må jeg bare si det er bare snille, skjønne mennesker. Egentlig så er jeg forferdelig stolt av familien min, og jeg føler spesielt en stolthet over mine nordnorske gener. De har mange av oss arvet. Det er humoren, åpenheten, rausheten. Men en ting, morfar og onkel Ansgar sa en gang: Husk at vi heter Berg-Nilsen med bindestrek. Det er det bare oss som gjør, eller kan kalle oss. Bindestreken var like viktig som sølvskaftet på stokken.... Før måtte man søke om alt med navn, kunne ikke bare forandre å legge til. Onkel Ansgar sa at hvis de hadde bindestrek så var vi i familie med dem. Nå kan kusine Eva fortelle mere om hvordan Berg kom inn i bildet, for morfar het jo bare Nilsen først, og hans brødre heter Nilsen. Men Eva vet, hun er jo eldre enn meg, og husker mye. Men med også et annet sett besteforeldre fra Trondheim så har hun jo et digert slektstre å fylle ut da.
Veldig interessant bilde og en av de få av oldefar.
Mormor kommer rett ut fra kjökkenet for å være med på bilde. Hun har kanskje bakt lefser og bröd ? Ser ut som tante Angela og Svein skal reise hjem til Oslo og oldefar skal kjöre henne med hest og vogn til jernbanestasjonen?
Astrid
Tante Angela, Onkel Eyvind, Else og Svein
på hans konfirmasjon, 1946
på hans konfirmasjon, 1946
Tante Judith, mor og Terje. Kanskje på Jonsvatnet?
På båttur. Se på de stilige badedraktene.
Her er det strålende godt humör
Astrid
