Jeg husker også "tante Svanhild" som jeg kalte henne godt. Jeg var vel 10 år da hun døde, men likevel har jeg mange levende og gode minner. Siden jeg aldri fikk møtt min egen mormor (Aud) ble hun på en måte som en ekstra-mormor for meg. Hun bodde like ved oss, og jeg dro ofte på besøk, gjerne sammen med mamma. Tante Svanhild var alltid så snill. Hver gang jeg var der der vanket det kaker og godteri, og gjerne en liten gave. Hun visste virkelig veien til en liten jentes hjerte. Jeg ville alltid bli med da mamma skulle på besøk, og jeg var en liten sta unge - så det viser hvor glad jeg var i henne. Jeg husker også den lille leiligheten hennes veldig godt, i den store, hvite blokken. Hun hadde alltid så mye morsomt og spennende som jeg kunne se på og fikle med. Vi feiret alltid bursdagen hennes, og jeg skulle ønske det ble flere å feire. Selv om det er lenge siden, så kjenner jeg et savn når jeg tenker på henne.
Kjerstin Marie Ofstad
Mor var en av seks søsken. Familien kom flyttende fra Nord-Norge til Trondheim da hun var ganske liten. Hun måtte hjelpe til hjemme og ta ansvar for sine yngre søsken. Mor far den siste gjenlevende i søskenflokken.
Hun var en typisk hjemmets kvinne, og var virkelig oppriktig glad i å lage mat og stelle i huset. Hun sang ofte når hun laget mat og gjorde husarbeid. Så lenge hendene var gode hadde hun strikking som hobby. Mange plagg er skapt av henne.
Mor var utrolig glad i blomster. Hun hadde alltid blomster i huset, helt til det siste. Hun bar på en drøm om at hun skulle bli frisk nok til at hun kunne være med ut for å plukke markblomster. Da hun var frisk passet hun alltid på å plukke villbær av alle slag, blåbær, bringebær og tyttebær. Det er mange gode minner fra slike bærturer helt fra vår barndom og opp i voksen alder. Til tross for mye motgang bevarte hun sitt lyse sinn.
46 år gammel ble hun enke første gang. Hun fikk eneansvaret for May som da var 11 år. I løpet av et halvt år mistet hun ektemann, far og mor. Det ble en vanskelig tid for henne. Etter 23 år som husmor måtte hun finne seg en jobb. Hun måtte ta det hun fikk og det ble mange tunge tak.
Etter noen slitsomme år traff hun Marius som hun ble gift med. Hun kunne nå holde på med det hun likte aller mest; lage mat, bake kaker og stelle i huset. Mor og Marius fikk noen fine år sammen og dro på turer i inn- og utland. Men også Marius ble syk, og døde i 1977. Igjen ble hun alene, men hun bevarte alltid sinnets ro. Hun ville ikke bli boende i en stor leilighet alene og flyttet til Vollabakken 3 hvor det bodde andre eldre. Her knyttet hun nye vennskap og trivdes godt. Ingen fikk komme innom uten å ha fått servering. Hun var veldig gavmild og hadde alltid noe å gi.
Gjennom de siste 18 årene som hun hadde vært alene, hadde det sikkert vært mange ensomme stunder, men hun klagde ikke. Hun hadde fortsatt kontakt med sine venninne Esther fra folkeskolen. De snakket ukentlig, de siste årene i telefonen. Likedan var kontakten med sine svigerinne Ella, søster av hennes første mann.
Mor var syk i mange år. Etter at Marius døde fikk hun reumatisme, en sykdom som ga henne sterke smerter, og de siste årene også store pusteproblemer. Synet hadde også begynt å svikte. Det siste året hun levde falt hun også flere ganger, men hadde alltid greid å komme seg opp ved egen hjelp, inntil det fatale fallet 14 dager før hun døde. Vi trodde først at dette skulle gå bra. Mor var beredt, hun viste aldri at hun var redd for døden. I perioder når smertene var ekstra sterke, ønsket hun døden velkommen, men hun tok tak i det som kom og kjempet videre.
Mor var et omsorgsmenneske og ga May og meg en kjærlig og trygg oppvekst. Hun viste med sitt lyse og varme smil omsorg for hele sin familie. Hun fulgte godt med når det kom nye verdensborgere til familien og husket navnene på alle de ti oldebarna med en gang. Noe av det siste hun spurte om var hvordan det går med det siste oldebarnet, Audun Magnus som var en måned gammel, som hun aldri fikk oppleve å se.
Randi
Svanhild, gift med Gunnar Werness
Hun ble enke og giftet seg senere med Marius Holmeide
Barn: Randi og May
Det er ikke så enkelt å vite hva man skal fortelle om sin mor, men en ting hun ergret seg mye over var navnet Svanhild.
"Jeg er oppkalt etter en båt som lå til kai der de bodde i nord-Norge", sa hun, indignert.
Det var ikke så mye hun ergret seg over ellers i livet. Hun var velsignet med å ta livet med stoisk ro og kunne se det positive i de fleste av livets faser.
I sin ungdom gikk også hun inn i morfars trykkeribedrift. Hun var litt stolt av å være bokbinder og at hun hadde lært et håndverk. Men var en typisk kvinne av sin tid, så da hun giftet seg og senere ble mor for Randi ble hun hjemmeværende.
Husmor tror jeg hun så på som en hederstittel. Hun var ei god husmor i sine små dukkehjem først i Nonnegata og senere i familiegården i Kirkegaten 4. Vi levde vel et tradisjonelt liv på den tiden, men mor og jeg fikk luftet oss allerede i 1948 med å kunne reise på feriebesøk til Oslo, Larvik og Oppegård. Det skulle bli flere turer sørover. I 1950 syklet mor og far med meg i baksetet på tandem til Oslo. Randi tok toget. Vi forlot toget på Hjerkinn og syklet sørover og overnattet på gårder. Turen tok 3 dager.
I 1953 syklet vi fra Trondheim mot Røros og sørover til Tynset før vi vendte nesen tilbake til Trondheim.
Året etter kom mange forandringer.
Mor skulle følge morfar til legen og noe akutt må ha oppstått med hjertet hans for han døde brått og uventet.
I oktober ble far operert for magesår og døde nokså uventet for oss alle. Mor ble enke i en alder av 46 år. Ikke mange måneder senere døde mormor og like etter døde hennes svigerfar (min farfar). Mange trygge holdepunkter ble borte på kort tid. Mor måtte ut i arbeidslivet, det var få offentlige ordninger for etterlatte den gangen og jeg ble nøkkelbarn.
Husmor tror jeg hun så på som en hederstittel. Hun var ei god husmor i sine små dukkehjem først i Nonnegata og senere i familiegården i Kirkegaten 4. Vi levde vel et tradisjonelt liv på den tiden, men mor og jeg fikk luftet oss allerede i 1948 med å kunne reise på feriebesøk til Oslo, Larvik og Oppegård. Det skulle bli flere turer sørover. I 1950 syklet mor og far med meg i baksetet på tandem til Oslo. Randi tok toget. Vi forlot toget på Hjerkinn og syklet sørover og overnattet på gårder. Turen tok 3 dager.
I 1953 syklet vi fra Trondheim mot Røros og sørover til Tynset før vi vendte nesen tilbake til Trondheim.
Året etter kom mange forandringer.
Mor skulle følge morfar til legen og noe akutt må ha oppstått med hjertet hans for han døde brått og uventet.
I oktober ble far operert for magesår og døde nokså uventet for oss alle. Mor ble enke i en alder av 46 år. Ikke mange måneder senere døde mormor og like etter døde hennes svigerfar (min farfar). Mange trygge holdepunkter ble borte på kort tid. Mor måtte ut i arbeidslivet, det var få offentlige ordninger for etterlatte den gangen og jeg ble nøkkelbarn.
Det hyggeligste barnesommerminnet jeg har er fra sommeren 1955. Mor og jeg dro på Oslotur. Vi ble tatt godt hånd om av tante Angela og alle hennes. Vi tilbrakte også feriedager i Son på en venninde av tante Angelas hytte. Jeg husker mest godværet og at søstrene skulle bade, men ingen av dem var svømmedyktige. Onkel Eyvind ordnet med en gummiring og et tau og dyppet damene i vannet. Jeg var heller ikke særlig svømmedyktig så det ble innkjøpt et oppblåsbart dyr som var til god hjelp, men noen storsvømmer har jeg aldri blitt. På hjemreisen fra Son ble det dramatikk, vi ble påkjørt bakfra. Jeg husker det bare som kaos. Det var vel bare Else som ble skadet. Jeg var mest bekymret for det oppblåsbare svømmedyret.
May Øien
Som den unge enke mor var, var hun stadig på utkikk etter en ny mann. Hun var heldig som tilslutt traff Marius, enkemann, med god stilling som fullmektig på NSB Marienborg.
Det ble orden på økonomien, Marius tok sertifikat i godt voksen alder og ble bileier. De to fikk flere gode år sammen, men sykdom rammet på nytt. Mor som var full av omsorg slet seg ut med å ta seg av Marius. Da han døde ble hun selv rammet av sykdom. Hun slet i mange år med revmatisme, dårlig syn og alderdommsplager.
Hun var en populær mormor for mine gutter. Ingen bakte så gode brød som henne. Hun var også en kløpper til å bake julekaker. Hun bakte alltid nok både til seg selv, Randi og meg. Det var jo behagelig, men det har resultert i at jeg må kjøpe julekaker.
Jeg kan rett og slett ikke bake fattigmann og hva de ellers heter.
John Erik var veldig glad i sin svigermor. De hadde et godt og nært forhold hele livet.
--Jeg kan rett og slett ikke bake fattigmann og hva de ellers heter.
John Erik var veldig glad i sin svigermor. De hadde et godt og nært forhold hele livet.
May Øien
tel.93441654
Her er bilder, som du også kan se flere av på linken:
https://picasaweb.google.com/bjornhenry/20110824SvanhildsFamilie?authuser=0&feat=directlink
https://picasaweb.google.com/bjornhenry/20110824SvanhildsFamilie?authuser=0&feat=directlink
Else om Svanhild:
Tante Svanhild føler jeg at jeg var nært knyttet til, fra jeg var født, og til hun døde. Hun var MOR Trondheim, rolig, blid og trygg. Hun kom ofte til Oslo, først med onkel Gunnar, og senere med Marius.
Mor og Tante Svanhild var liksom de "voksne" og fornuftige i familien, og var dem som fulgte opp oss unge i alle år. Alt måtte liksom taes opp med dem. Telefonene mellom Oslo og Trondheim var også hyppige. Svanhild var alltid blid, og med en god latter - som forøvrig May har arvet. Hun var levende interessert i alt som skjedde med meg, følte jeg.
Jeg kan huske at hun og onkel Gunnar kom kjørende på tandemsykkel, med Gullet bakpå, over fjellet fra Trondheim. Randi hadde sin egen sykkel. De hadde med seg telt og overnattet selvfølgelig, for det var jo en lang vei på sykkel den gangen.
Min far og onkel Gunnar ble veldig nære venner, og de brevvekslet ofte inntil han desverre døde alt for tidlig etter en magesåroperasjon. Tror far, som selv hadde tatt den operasjonen, og sa til onkel Gunnar at det sikkert ville gå kjempebra, slet med skylfølelse fordi han hadde sagt at det var så grei operasjon.
Hver gang vi kom til Trondheim gledet jeg meg til å komme til det lille "dukkehuset" i Kirkegaten. Det var utrolig koselig der, med hvite blondegardiner og røde potteplanter i vinduene.
Her er tante Svanhild på "dukkekjøkkenet" i Kirkegaten
Tante disket opp med alt godt, og jeg stortrivdes. Hun var en mester med strikkepinnene, og strikket vakre gensere til min eldste sønn Geir, i mange år.
Tante Svanhild var snerten og nett. Jeg husker hun trippet bortover Kirkegaten i sine røde platåsko. Hun skulle på date, og var så oppspilt. Så møtte hun Marius da, og giftet seg med han. Ettersom han var ansatt i NSB hadde de lett tilgang på rimelige togturer til Oslo.
En gang passet de huset vårt en hel sommerferie, sammen med mor. Da jeg kom hjem var det til nyklipprt plen, masse blomster i full flor, pluss at de hadde vasket og stelt. Lukten av får-i-kål slo mot oss, og jeg synes det var så hjemmekoselig. Som i "gamle dager" i Trondheim.
De måtte gjerne få passe huset en annen gang også.
Vi tilbragte mange somre sammen, bæde i Trondheim og her på Østlandet. May var ofte med, men Randi vfar jo eldre og forsvant med sin store kjærlighet.
Jeg husker også at jeg ble sendt til tante for å bli fetet opp, da alle sa jeg var så tynn som et persilleblad. Jeg måtte drikke sjokolade, og spise masse krem, og så ligge en halv time på sofaen etter hvert nåltid. Men det var ikke lett å legge på seg. Tror jeg gikk opp 400 gram på hele ferien.
Jeg har så mange gode minner, og savner bare tantene mine mer og mer. Synes de alle var helt spesielle, og jeg kjente ingen som hadde lignende tanter noe sted. Så heldig jeg var.
_____________________________
Einar Garmo, har tatt. Det passer jo fint inn når det er flere utflytta trøndere i slekta.
