Barn: Annar, Kjell og Tordis
Svein har en fin beskrivelse av onkel Ansgar og familien:
......klikk her!
Eva skriver:
Jeg har et brev fra onkel Ansgar fra 24 mai 1989, som jeg siterer et lite klipp fra:
”Du har en morsom bemerkning om vår bruk av kakao da vi var barn. Her skal du få en liten historie om den. Vi bodde på Tyholt ved Persaune gård – det var langt på landet den gang, far var så glad i å spasere, så han gikk til Adresseavisen som var hans arbeidsplass.
”Du har en morsom bemerkning om vår bruk av kakao da vi var barn. Her skal du få en liten historie om den. Vi bodde på Tyholt ved Persaune gård – det var langt på landet den gang, far var så glad i å spasere, så han gikk til Adresseavisen som var hans arbeidsplass.
Angela, som var eldst, var barnepike for Einar og meg. Når mor og far var i byen på kino en lørdagskveld, hendte det at jeg ble så trøtt at jeg sovnet. Din tosk, fnyste hun, vekket da bror Einar, og han skulle få kakao med rørt sukker i – fine saker for oss barn. Men så gjorde Angela den fatale feilen å ta kanel istenfor kakao. Einar var så ivrig på denne blandingen og var borti koppen med munnen. Og som du vet er kanel lett som støv, og resultatet var at han åndet inn dette lette stoffet og fikk kvelningsanfall.
Ellers må jeg si at vi var en trivelig søskenflokk. Vi var seks søsken, men på den tiden var det flere familier i Rønningsbakken med en søskenflokk på 9-10-11, så det var livlig på den måten”
Året er 1960. Jeg er ferdig med realskole og har lyst til å reise bort. Jeg spør onkel Ansgar og tante Kalla om jeg kan få komme til Drammen å bo hos dem.De har bra med plass ettersom barna har flyttet ut. Jeg får jobb som volontør hos P.Christensen Tricotagefabrikk, og flytter til Drammen i august.
Jeg hadde selvsagt møtt både onkel og tante før, men kan ikke si at jeg kjente dem godt. Men det var som å komme "hjem" å bo hos dem. Fint rom, mye god mat og hyggelige samtaler. Det var også veldig spennende å bli kjent med Tordis, Kjell og Inger Johanne. De var en god del eldre enn meg, men akkurat i den alderen som "trigget" nysgjerrigheten til en 16 åring.
Ettersom jeg var vokst opp på Lamon var det Falken som var min fotballklubb.
Men ikke onkel Ansgars klubb. Det var Rosenborg. Ikke rart når han var en av de som var med å stifte Rosenborg. 1960 var Rosenborgs gjennombruddsår, og på vei til Ullevål hadde de kommet til semifinalen mot Sandefjord. Onkel Ansgar var straks på telefonen til kompiser i Rosenborg og fikk sendt billetter til kampen. Da fikk jeg ikke bare oppleve en spennende fotballkamp, men også en solid bekreftelse på min onkels posisjon blant Rosenborgs ledelse.
Senere på høsten ble det cupfinale mot Odd, to ganger fordi første finale
fikk resultatet 3-3.....se video fra første finale på YouTube her:
Onkel Ansgar var en fantastisk onkel å ha. Kan aldri huske han sur eller utålmodig på noen måte, men alltid blid, smilende med enorm sjarm.
SvarSlettDa jeg var ung bodde de i Larvik, og vi besøkte dem ofte der. Tordis, som bare er vel ett år eldre enn meg, ble en god venninne.
Vi hadde skjønne sommere på de hvite sanstrendene
i Larvik-området, og da vi var 12 år forelsket vi
oss grenseløst i to vakre gutter fra byen der.
Sammen svermet vi alle i Bøkeskogen...Utrolig spennende. Vi brukte Sans Egal leppestift nr. 6,
som alle andre ungjenter, for vi ville se voksne
ut. Da kunne vi bli med disse guttene på voksenkino.
Onkel Ansgar giftet seg veldig ung, og hans kone
tante Kalla, laget utrolig mye god mat til oss.
Etter han ble enkemann hadde han stor sans for
pene damer, og hadde opptil flere husker jeg.
Jeg fikk også gleden av å besøke en av dem, til
en flott sommeraften hos denne venninnen.
Onkel Ansgar var slank og lett på foten, rask i bevegelsene og med sjarmerende fall i håret.
For de som husker Danny Key, så var han en kopi i mine øyne.
Han ble hele 90 år gammel, og han ringte meg noen
dager før for å fortelle om de tøffe sommerklærne
han hadde kjøpt seg. Han gledet seg så veldig til dagen sin sa han. Men så skjedde det verste som kan skje, han døde før dagen, og det ble i
begravelsen vi møttes alle slektningene og vennene istedet for 90-årsfeiring. det var veldig,veldig trist.
Han lærte meg så meget om familien onkel Ansgar.
På sine eldre dager satte han seg på toget i Drammen, og dro nordover til Helgeland, og til
Narvik. Han kunne finne på bare å dra - uten avtaler, og så plutselig sto han der da sammen
med sine slektninger i Nord-Norge. Da fikk han
spise masse god fisk, noe som han lærte meg også
å sette pris på. Dog har jeg aldri spist øynene
på torsken, - men de skulle visst være det beste.
Ja, familien som var flyttet fra Larvik til Drammen kom enda nærmere oss i Oslo - og vi satte
alle stor pris på all hyggen vi hadde med dem.
Dette var hyggelig. Jeg vet ikke hvem det er som skrev dette. Jeg husker også godt onkel Ansgar. Han var ofte på besök hos söstrene sine i Trondheim. Altid noen snille ord fra han. Husker han som en blid gammel mann som gikk ofte i en pen strikket lusekofte.. Husker jeg har truffet Tordis også, fetterene husker jeg ikke, men navnene sier meg noe.. Hilsen Astrid
SvarSlett