Noen erindringer fra Trondheim

Fra Else, Angelas datter, har jeg fått dette flotte innlegget om hennes erindringer fra Trondheim. Det er også lagt inn under fanen: Angela:


Noen erindringer fra min fantastiske familie i nord!
Aller først vil jeg si at jeg er så glad for at min fetter Bjørn, i samråd med kusinene fra Kolbotn/Oppegård, endelig har fått fastsatt en dato for et slektstreff.
Dette er noe vi her sørpå har snakket om i flere år nå, og så endelig skal det skje. 14 oktober på Kampen Bistro.
Takk Bjørn for ditt initiativ!
Jeg har forstått det slik at man gjerne vil vi skal skrive noe av det vi husker fra vår barndom/ungdom. Da må jeg først av alt få si at jeg ser på min familie i Trondheim, mine snille besteforeldre og utrolige tanter, som noe av det mest betydningsfulle i mitt liv. Som datter av Angela, den eldste i søskenflokken, er jeg oppvokst i Oslo. Min mor flyttet med far dit etter at hun forførte ham i Trondheim på Nordre gate. Da gikk han på skole der oppe, og hun var fast bestemt på at det måtte bli dem. 
Hun og venninnen gikk foran far og hans venn,da damene slapp ned sine lommetørklær på fortauet  i håp om at disse utvalgte skulle plukke dem opp. Det var slik man måtte gjøre det på den tiden....og det funket.
Men jeg har hørt de hadde "radige legga", eller noe sånt i tillegg!
Helt fra jeg var 3 år gammel reiste jeg ofte med mor og far til Trondheim på sommerferie. Vi bilte oppover i fars gamle Henry Ford bil,- og jeg har så utrolig mange skjønne minner fra feriene der oppe. Jeg syntes ingen i verden hadde så skjønn familie som vår. Mormor og morfar, 3 utrolige, ubeskrivelige tanter - og en haug med fettere og kusiner, som alle hadde utrolig mye å gi til familien fra hovedstaden.
Det var stas å komme derfra til Trondheim den gangen, og vi ble virkelig gjort krus på hos alle slektningene. Jeg husker fra et besøk hos mormor og morfar, da jeg neppe var mere enn 3 år, og de bodde på Baldersheim. Mormor hadde en skjønn katt, og den hadde fått så mange kattunger. Mormor elsket katter - og jeg ser henne for meg da hun om morgenen kom opp på vårt soverom med en hale kattunger etter seg. De hoppet fra trinn til trinn, etter henne, som kom med kaffe på sengen. Hun var så snill, god, blid og lun.
Da jeg ble litt eldre husker jeg så tydelig en gang hun sa til meg: 
"Husk det Elsemor, at de kvinnene som ikke er glad i katter, er ikke snille mot mennene sine heller". 
Det må ha gjort inntrykk på meg, for jeg hører stemmen hennes enda. Jeg ble fortalt at da jeg var liten dro jeg alltid de små kattene i halen, og da jeg var der rømte de og forsvant, helt til jeg hadde reist. 
Men tenk, en stor hage, hageplanter og mange kattunger. 
Det ble aldri glemt.
Vår morfar ble mye syk, og de måtte flytte til en liten leilighet på Strinda, nær Rønningsbakken. Henrik Angells gate 4. 
De leiet på kvisten hos en "skummel gubbe", med svart dress og stor svart hatt" som bodde i første. Han hadde også kuppel på ryggen som gjorde han ekstra skummel. Han var forøvrig en meget kjent radioforhandler i Trondheim,
Rangul var hans navn.
Han tålte ikke unger, og vi var livredde hvis vi nødvendigvis måtte på w.c. som lå i kjelleren. Da måtte vi gå forbi døren hans.
Mormor husker jeg som lun, mild og god - med kjøkkenforkle med lommer. Oppe i dem hadde hun alltid en sukkertøypose, et kremmerhus med silkeputer eller honningdrops. Hun var veldig plaget av sin dårlige hofte, og jeg kan aldri huske jeg så henne ute der oppe med alle trappene fra kvisten.
Hun spiste Globoid, laget mat, vi vasket opp sammen, og hun forklarte meg at kopptue betød oppvaskklut, og tefat var skål. Etter hvert lærte jeg meg ganske bra trøndersk. 
Morfar var en helt annen type. Han var liksom litt "streng" syntes vi unge da, og la veldig vekt på pene manerer. Han gikk ikke, men spaserte, til byen med frakk, stokk med sølvskaft, og hatt. Meget elegant. Men jeg husker han alltid tygget på kruspersille, - noe som liksom ikke helt passet med stilen og antrekket - men som han sa var veldig viktig for helsen. 
Så han formante meg å spise kruspersielle hver eneste dag.
Morfar tok meg ofte med til byen. Da satt vi på en benk sammen og betraktet damene som gikk forbi. Jeg fikk høre hva jeg måtte merke meg, hva som ville få stor betydning for meg i fremtiden om jeg hørte på hva han sa.
Men han sa noe rart, som jeg fremdeles husker som det var i går - nemlig:

"Jeg liker best lyse damer jeg, -de er lyse, snille og gode i sjelen, mens de mørke - de er ikke slik". 
Så skrøt han av sine døtre som alle var lyse og gode. 
(Jeg husker jeg lurte på hvor grensen for lyshet gikk, - men kanskje den samtalen er grunnen til at jeg hele livet bleket håret, da det etter 20-årene begynte å mørkne). Jeg tenkte på min kjære tante Svanhild, Gullet og Randi som alle hadde gullhår - de var vel veldig gode i sjelen tenkte jeg. Men egentlig forsto jeg det godt da. Morfar var jo en "bladmann", noe kusine Eva har skrevet om før. Selv har jeg skrevet dagbøker fra jeg var 10-12 år, og det var visst det som gledet min morfar aller mest. Han var så glad når han så meg skrivende i alle stillinger, på gulvet, i stoler og sofaer - jeg hadde dagboken med meg over alt.(Tenk hvor stolt han hadde vært av alle etterkommerene sine som har denne evnen mange ganger sterkere enn meg. Jeg forsto straks det da jeg begynte å få lange, utrolige brev/mailer fra min lille kusine Astrid i Frankrike. Jeg forsto jeg hadde møtt min overmann - og så har også Elisabeth fostret 2 døtre med helt fantastiske evner i den retningen). Som ung ble min jevnaldrene kusine, Mildrid til tante Judith, min aller beste venninne. Vi skrev til hverandre minst 2 ganger pr. uke - lange brev på 6-8 håndskrevne sider. Ikke noen PC den gangen. Ikke skrive- maskin til hjemmebruk heller. Vi hang sammen som erteris, og tilbrakte en måned i Oslo og en i Trondheim sammen hver sommer. Oppe hos mormor og morfar krydde det med kjekke gutter i veien - og jeg har utrolige minner fra disse årene. Jeg syntes tantene mine var noe helt spesielt. Tante Svanhild var lik mormor, hun var så rolig og snill, og strikket fantastiske ting til oss alle. Hun og familien var ofte i Oslo, og jeg ble også nært knyttet til Gullet som var med nedover en god del. Og jeg var i Kirkegaten hos dem - også der kjente Mie og jeg så mange kjekke gutter. May var litt for ung til å få være med oss da. Randi var mye eldre enn oss, så hun forsvant med sin store kjærlighet tidlig. Men May (Gullet) har jeg også nær kontakt med fremdeles. Så var det tante Judith da - hun var liksom så spennende. Jålete, og hadde sminkekommode på soverommet, med en skuff full av løst pudder iblandet øyensverte fra Arcansil (påføres med kost med spytt på). Tante Judith var sjarmerende "rotete", og hadde masse humoristisk sans. Hun lo veldig godt av seg selv.Hadde så vanskelig for å holde seg alvorlig når hun følte hun måtte gjøre seg litt streng for å holde kustus på meg og Mie. Husk hun hadde en storesøster i Oslo som fulgte nøye med. Ble det for ille ble mor budsendt fra Oslo av tante Judith`s mann, - de syntes vi var litt for "ville" iblant.Og så ble plutselig denne ungdommelige tanten gravid midt oppe i 40-årene. Veldig sent den gang. Jeg husker mor sa hun så så godt ut, hadde lagt på seg og var så flott. Ja, det skyltes overgansalderen det mente tante, - men den overgansalderen ble til Eigil noen måneder etter. Og takk for det! Tante Judith gikk nedover gaten med meg og Mie i tenårene, og guttene plystret etter henne da de så oss bakfra - mens de bare måpte da hun snudde seg! Det husker jeg godt - vi svinset ned Kongensgate. Så var det mormors lille atpåklatt på en måte - tante Aud. Hun var bare utrolig varm, veldig ung til sinns og forferdelig romantisk som meg selv, og vi ble mere venninner enn tante. Vi kunne betro hverandre alt, - og når hun var oppgitt over sine eldre søsken som hun syntes var alt for "voksne" og av og til kritiske til lillesøster - da skrev hun til meg i sin frustrasjon. Både Mie (Mildrid) og jeg fikk et meget spesielt forhold til tante Aud, - og på mange områder hadde vi like opplevelser i livet. Mormor var utrolig romantisk hun også, noe som vel kom frem ved valg av navn på barna. Ikke mange i Norge som het akkurat det da - men hun hadde lest masse romaner. Men da tante Aud ble født skulle mor bestemme navn. Mor sa til meg at hun ville ha et kort, greit navn, slik at man slapp unna dumme kjelenavn og sånn. Så tante Aud og jeg syntes vi hadde vært uheldige, vi skulle mye heller hatt noen spennende navn. Idag er det morsomt å vite at Astrid, i Frankrike bor i et fylke med samme navn som hennes mor. Siden jeg vokste opp i Oslo fikk vi stadig besøk  fra Trondheim og Narvik. Morfar hadde jo brødre der oppe i Nord, og det var naturlig at alle som kom sørover kom til oss på besøk. Og mor elsket å lage middager og kose seg med alle. Hun holdt god kontakt med en god del kusiner på helgelandskysten, - og det er ikke få timer jeg har stått i kø på postkontoret før jul, da hun sendte pakker både hit og dit. Her nede på Østlandet hadde jo også mormor og morfars to sønner slått seg ned. Er det noen av de unge gutte-etterkommerene i slekten som lurer på hvor de har "sjarmen", lettheten, den lunelatteren, og ikke minst sansen for vakre damer fra, - ja så titt på Ansgar og Einar. De reiste og koset seg, og var så guttaktige til langt oppe i årene. Vi her nede har selvfølgelig hatt fin kontakt med onkler,  og kusiner/fettere i hele barndomstiden. Dessverre har det blitt for lite av det i "voksen" alder. Men vi kjenner vel alle til dette med at tiden flyr fra oss i hverdagen. Jeg var mye i Larvik og Drammen også som barn/ung. Ikke langt å kjøre dit for oss som hadde bil, og kusine Tordis var jo også jevnaldrende med meg. Til Oppegård dro mor og jeg ofte på dagstur. Det var alltid fantastisk å møte så mange kusiner samtidig, spise masse fersk suppe, og i det hele tatt kose oss sammen med dem. Men de var en stor familie, som til slutt fikk sin etterlengtede sønn - Steinar. Siden de var så mange, så ble vi dessverre litt spredd etter hvert. For til de som ikke kjenner den delen av familien, så må jeg bare si det er bare snille, skjønne mennesker. Egentlig så er jeg forferdelig stolt av familien min, og jeg føler spesielt en stolthet over mine nordnorske gener. De har mange av oss arvet. Det er humoren, åpenheten, rausheten. Men en ting, morfar og onkel Ansgar sa en gang: Husk at vi heter Berg-Nilsen med bindestrek. Det er det bare oss som gjør, eller kan kalle oss. Bindestreken var like viktig som sølvskaftet på stokken.... Før måtte man søke om alt med navn, kunne ikke bare forandre å legge til. Onkel Ansgar sa at hvis de hadde bindestrek så var vi i familie med dem. Nå kan kusine Eva fortelle mere om hvordan Berg kom inn i bildet, for morfar het jo bare Nilsen først, og hans brødre heter Nilsen. Men Eva vet, hun er jo eldre enn meg, og husker mye. Men med også et annet sett besteforeldre fra Trondheim så har hun jo et digert slektstre å fylle ut da.