Eva om tante Angela og Frydenlundsgate 19

Når jeg leser alle innleggene på bloggen, er det ikke tvil om at tante Angela og Frydenlundsgate 19 har betydd mye for mange. Hun tok med stor gjestfrihet imot alle  slektningene fra nord som kom til hovedstaden. Else forteller om livlige familieselskaper med Angelas ærverdige onkler og tanter fra Narvik rundt bordet – det hendte også at kjekke, unge tremenninger var med og skapte litt spenning i lille eventyrlystne Elses hverdag.

Da vi kom flyttende fra Trondheim  i 1938, var tante Angela den første vi møtte, sammen med faren vår, som hadde bodd i Oslo en tid før familien kunne komme etter. Jeg er ganske sikker på at hun hadde hjulpet broren sin, med å finne et egnet sted å bo for den store familien, hvor barn nr. 4 var i anmarsj. Og hvem andre kunne ha sørget for melkeflaskene, kneippbrødet, brunosten og saltpølsa som jeg husker sto på benken på kjøkkenet den morgenen vi kom flyttende til vår nye tilværelse på Oppegård. 

Tante Angela, onkel Eivind, Svein og særlig Else ble kjente holdepunkt i vårt nye liv. Vi hadde forlatt en stor familie både på mors- og farssiden i Trondheim, da var det godt å ha noen slektninger her. Det gjorde inntrykk på både oss og omgivelsene når den lille familien fra Frydenlundsgate kom på søndagstur i den sorte T-Forden – ikke mange på Oppegård hadde egen bil før og under krigen.

Andre gode minner er besøk av tante Angela og Else når det var månedslov på skolen, da hadde skolene fri på en mandag.  Ofte hadde tante Angela med en stor pose wienerbrød og boller, som var sjelden kost for alle. Vi 4 jentene så på Else som en liten prinsesse – som det var morsomt å leke med enten det var vinter eller sommer.

Vi var ikke så ofte i Frydenlundsgate 19 som barn – i hvert fall ikke alle på en gang, men gjerne en av gangen med mamma på bytur. Det var ikke fordi vi ikke var invitert, men heller fordi det ikke var så enkelt å reise med 4 barn til byen på den tiden.  Jeg husker spesielt en gang vi var bedt til juleselskap, men det kom ikke på tale å reise, foreldrene takket nei til vår store skuffelse.

Men tante Angela visste råd – vi var ikke gamle før vi ble invitert til å komme alene. Jeg husker godt at jeg overnattet flere ganger. Det var alltid stor stas å komme dit – en stor, fin leilighet i 4. etasje med veranda hvor vi kunne spise frokost og se ned på gaten. Alltid god mat.  Formiddagstur til St. Hanshaugen sammen med Else – og det største: Sagene Ring, trikken som vi fikk lov til å reise hele runden med. Det kostet 10 øre, tror jeg.  Jeg husker lite av Svein, bare at han snakket om så mye som jeg ikke hadde greie på, ofte om båter  – og hvor store tankskipene ville komme til å bli i fremtiden.

Tante Angela og onkel Eivind ville også gjerne bli kjent med forloveder og ektefeller til de unge niesene og nevøene. Da Karsten kom inn i bildet, ville et sammentreff at onkel Eivind kjente til  Karsten fra før – han hadde vært sensor under hans svenneprøve for elektrikere – diplomet med hans underskrift har vi ennå.  Karsten, som hadde vært elektriker og var  nyutdannet elektroingeniør, hadde mye å snakke med onkel Eivind om. Tante Angela sørget også for å invitere Terje og Else-Irene sammen med oss – å kjenne slekta var viktig.

Vår gode, varme kontakt med tante Angela varte så lenge hun levde.